REGI: Tibor Takács
MED: Louis Tripp, Pamela Adlon,
James
Villemaire, Simon Reynolds,
Neil Munro og Gerry Mendicino
GENRE: Horror, fantasy
SPILLETID: 92 minutter
The Gate II:
Trespassers? Ja den finnes (også under tittelen Gate 2 og Gate II: Return to
the Nightmare). Jeg husker jeg leste en gang at The Gate fra 1987 hadde en
oppfølger, men av instinkt regnet jeg med at dette var en urelatert
billigproduksjon, fra en annen regissør, med rettighetene til å cashe inn på
suksessen av The Gate. Der tok jeg sannelig feil! Det lønner seg visst å gjøre
litt research før man dømmer rett-på-video-filmer.
Ikke bare returnerer den ungarske grøsser-fanatikeren
Tibor Takács som regissør, Louis Tripp er tilbake i rollen som Terry også!
Herregud! Jeg bare måtte se denne filmen… som jeg dessverre ikke eide - eller
hadde mulighet til å jakte ned med min nåværende pengestatus. Slike glemte
perler er i tillegg ganske vriene å komme over, så jeg måtte til slutt ty til
internett for å fremkalle denne gladfilmen i stua mi. Litt juks, men nå kan jeg
på rettferdig måte snakke om The Gate II: Trespassers. Den har sine feil, men
den er også fantastisk!
Det er 5 år
siden handlingen i The Gate fant sted og familien til Glen har for lengst
flyttet ut av det ødelagte huset og til en annen by. Terry (Louis Tripp) bor
fremdeles i nabolaget, sammen med sin arbeidsledige, alkoholiserte far, som er
i ferd med å treffe bunnen hardt med triste konsekvenser.
Sønnen i huset har blitt innesluttet og
tilbringer mesteparten av tiden i kjelleren sin med musikken, bøkene og tankene,
for han har ikke fått noen nye venner siden Glens familie forsvant. Selv hvor
grusomt det overnaturlige møtet med demonene fra underverdenen 5 år tidligere
var, er det alt Terry tenker på og han fordyper seg manisk i demonologi, nesten
i ustoppelig transe. Det han og Glen opplevde var et katastrofalt mareritt, men
det var er det det mest fantastiske som noensinne har hendt ham.
Han returnerer til Glens forlatte hus for å
prøve å lukke opp portalen på nytt, i håp om å bruke underverdenens krefter til
å rette opp livet til faren og gjøre ting godt igjen. Under ritualet dukker det
plutselig opp tre rebelske ungdommer som tilfeldigvis har brutt seg inn i huset
og den ene av dem, ungjenta Liz (Pamela Adlon), som også er interessert i
demonologi, får de to andre til å bli med på det djevelske forsøket. En liten
demon dukker endelig opp, men John (James Villemaire), lederen i den sleskete gjengen,
skyter den med pistolen sin ut av sjokk og avbryter brått ritualet før han og
de andre ungdommene stikker av. Terry tar med seg den øyensynlig døde demonen
hjem og når han finner ut at den fremdeles lever putter han den i et gammelt
fuglebur, der den nyter å leke med den lille fugle-husken!
Det viser seg snart at Terrys ønske gikk i
oppfyllelse under ritualet. Faren har fått den gamle pilotjobben sin tilbake og
neste dag kaster han de siste spritflaskene i søplebøtta. Terry og Liz finner
ut at de faktisk kan ønske seg hva de vil av den lille demonen, så lenge de har
ham under sin makt, og dette utnytter de seg grovt av! Terry har imidlertid
oversett et svært viktig faktum. Satan er ikke til å stole på! Ønskene oppfylles
bare for en kort stund før de blir gjort om til noe langt, langt verre!
Vel, hva kan
jeg si? Jeg forventet meg fint lite av The Gate II: Trespassers, og fikk langt
mer enn jeg noensinne kunne håpet på. I alle fall til å begynne med. Jeg skal
beskrive et merkelig fenomen for dere, og det kan minne noe om hva som skjedde
med meg når jeg for første gang så The Last Riders for noen måneder siden.
Ok. Dere vet den rare følelsen når man
opptager at noe man antar er bæsj viser seg å være gull? Denne følelsen fikk
jeg ganske raskt med denne filmen. Den hadde den samme koselige, sjarmerende
stemningen over seg som den første The Gate og var veldig tro mot originalen,
både i suspens, monstereffekter og hovedkarakter. Dessverre hadde det bare gått
toppen 30 minutter. Filmen begynte deretter å synke sammen i seg selv, fortsatt
hyggelig, men merkelig tom og unødvendig. For det skjer ikke så mye i denne
filmen som distraherer oppmerksomheten rundt plottet, og da begynner plutselig
hullene å åpenbare seg.
I The Gate fra 1987 åpner Terry og Glen portalen
til underverdenen med et uhell og det hele utvikler seg tilfeldigvis til en
weekend de sent vil glemme. I The Gate II åpner Terry portalen med vilje fordi
han tror satans krefter kan gjøre ting bedre i livet hans. Hæ? Hva slags mening
gir det? Husker han ikke hva slags hælvete de slapp løs forrige gang? Det ble
nesten dommedag for svarte! Det forklares jo underveis at han bare vil hjelpe
faren, som sliter med minnene av den døde kona og drukner i alkohol, så det
hele føles noenlunde forståelig i korte trekk. Det er en tragedie, og Terry vil
hjelpe. Problemet er at jo mer tid en får på seg til å tenke over dette i
forhold til filmens kontinuitet, jo vanskeligere blir det å nyte den, for dette
gir ikke mening i det hele tatt! Det er bare en dum unnskyldning til å få åpnet
portalen til hælvete og lage The Gate II. Hva trodde Terry han skulle oppnå?
Hvorfor trodde han at han plutselig kunne kontrollere demoner? Når vi snakker
om demoner. The Gate II har skuffende få demonaffærer i forhold til den første.
Filmen blir plutselig løst en coming of age-komedie som spiller på moraler med
banjoplekter. Det lyder bare ikke like godt på nylonstrenger.
En ting til! The Gate II har en av de
dummeste, mest unødvendige sluttene den muligens kunne hatt, noe som bryter
litt med den hyggelige tonen i resten av filmen. Jeg forstår hvor Tibor Takács
ville med denne slutten, men Tibor, ikke slik som dette! Det er i det minste
ikke en tvist, så det kunne jo selvfølgelig vært mye, mye verre.
Uansett, det
er umulig for meg å mislike The Gate II: Trespassers. Ikke fordi jeg er sta,
men fordi jeg har rikelig med hjerterom for denne typen film. Den har sine
feil, ja visst - og hva så? Den er en varmende og tro oppfølger til The Gate,
som jeg elsker, og dét er mer enn man vanligvis kan be om i de massive, obskure
bibliotekene denne typen billigproduksjon etterlater seg. Det må dessuten
nevnes at Louis Tripp gjør en utrolig likbar hovedrollen som Terry, så det er
virkelig synd dette var en av de siste filmene han spilte i. Jeg vet ikke hva
Louis gjør nå, men han skal vite at han er savnet.
Jeg må nesten snakke litt om effektene før
jeg glemmer det. Stop-motion! Stop-motion for alle pengene, nok en gang i ekte
Harryhausen-stil, sjarmerende som bare faen. Som nevnt tidligere, det er
dessverre litt for få av dem i denne oppfølgeren, dog, noen
stop-motion-frekvenser er jo i det minste bedre enn ingen stop-motion-frekvenser
i det hele tatt. Ved siden av den lille demonen (som er av samme sort som
horden av små demoner i The Gate) møter vi også en større og skumlere demon (!),
når John blir forvandlet til en etter å ha blitt bitt av den lille demonen
(ikke spør meg hvorfor).
To av de andre demoneffektene i filmen er
dessuten gjort med make-up og med nok så gode resultater. Alt i alt, det
praktiske slår til på en fengende måte og det er dritkult!
The Gate II
er et must for alle som har sett og elsket The Gate, men kanskje ikke like mye
for de som ikke er kjent med den første. Se den originale The Gate først og deretter
sjekk ut The Gate II, Gate 2, The Gate II: Trespassing, Gate II: Return to the
Nightmare eller hva som helst versjonen dere finner velger å kalle seg. I
likhet med Secret Window er den ikke fullstendig, fullblods skrekkfilm og
passer kanskje ikke strålende inn i et Halloween-maraton, men i motsetning til
Secret Window er den en god opplevelse og en film jeg bare må legge meg flat
ned for å digge.
Den første filmen jeg tok for meg i oktober
var Twixt, fra 2010-tallet, den neste var en skuffelse fra 2000-tallet og The
Gate II: Trespassers er fra 1990-tallet. Det betyr at min neste anmeldelse blir
en godbit 1980-tallet. Jeg gleder meg selvsagt allerede!
69%
 |
| Double gate = The Gate II |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar