TOPP 10 DOUBLE FEATURES

Har dere noen gang sett en fantastisk fengende film og blitt fullstendig gira? Garantert. Dere har nok alle på et eller annet punkt deretter tenkt - herregud! Jeg må se en film til nå med en gang, en som føles akkurat som denne! Jeg er i stemningen til å se Collateral igjen, men jeg så den nettopp, så hvorfor finnes det ikke en annen film som er rett opp den samme gata som jeg kan slenge inn nå med det samme? Nei, det skal ikke være lett! Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som har vært i denne situasjonen, og i mange tilfeller kan man komme veldig nær.

   Disse er imidlertid ikke alltid like lette å finne. En skulle tro det lett gikk an å finne en taxi-film med samme feeling som Collateral, men Collateral er et vanskelig mesterverk å følge opp. Det er likevel mulig å oppdrive mange filmer med mye av den samme stilen, den samme handlingen og de samme skuespillerne. Noen ganger hjelper det også å lete opp tidligere filmer av den bestemte regissøren.

   I dag skal jeg hjelpe dere med noen forskjellige eksempler fra forskjellige sjangre, også skal jeg utelate oppfølgere, som ofte er den letteste ruta å gå når man ønsker seg mer av det samme. 10 eksempler for å være nøyaktig!

10. BACKDRAFT / FREQUENCY

Selv om Frequency er hakket mer overnaturlig enn Backdraft føles filmene veldig like i tone og begge filmene har brannmenn i sentrale roller, Kurt Russell og Dennis Quaid. Dette er ikke en perfekt double feature, men det er jammen ikke vanskelig å gli over fra film til film heller. Dessuten er Shawn Doyle awesome!

9. NIGHTMARE CITY / HELL OF THE LIVING DEAD

To billige zombie-filmer fra Italia, hver med sin egen uforglemmelige stil.  Nightmare City var den første italienske skrekkfilmen jeg noensinne så og Hell of the Living Dead var den første Bruno Mattei-filmen jeg kjøpte på dvd. Dette gir begge grøsserne en spesiell plass i hjertet mitt, og de er ikke så dumme å spille etter hverandre i et maraton heller! God underholdning, gode filmer, blod og gørr.

8. GHOST TOWN / 50/50

Begge filmene handler om å dø og begge tar døden med en klype humor, dog den første mer enn den andre. Ghost Town og 50/50 er to hyggelige, likevel triste, komedier om døden du ikke bør gå glipp av. Se dem gjerne etter hverandre den samme kvelden, for døden blir hverken lystigere eller mer hjertevarmende enn dette!

7. THE FRENCH CONNECTION / THE SEVEN-UPS

Hvordan skal man følge opp en klassiker som The French Connection? Jeg har alltid hørt at The Seven-Ups er veien å gå! Begge to er tidlige 70-tallsfilmer med biljakt og narkolanging. I tillegg har begge Roy Scheider i seg, noe som sjelden går galt på et heftighetsnivå mellom 1 og 10.

   Jeg har imidlertid aldri sett The Seven-Ups, når den nærmest er umulig å oppfinne her til lands, så jeg snakker ikke fra egen erfaring på akkurat dette punktet. Nå skal det sies at jeg har jævli lyst, for The Seven-Ups er en av filmene jeg ønsker meg mer enn noe annet! Hva kan jeg si? Jeg elsker The French Connection og vil ha mer. Jaja, jeg vet om French Connection II, den har sine øyeblikk. Rop ut om dere sitter på en kopi av The Seven-Ups! Hver så snill!

6. THE ENTITIY / THE CHANGELING

1983’s The Entity er en av de råeste sleazy spøkelsesfilmene noensinne! Den handler om et spøkelse litt mer perverst enn spøkelser flest, men er på ingen måte komisk i det hele tatt. En nervepirrende og fantastisk grøsser som uten tvil kommer til å få hårene på ryggen til å reise seg, og en film jeg virkelig elsker. The Entity er imidlertid en film som ikke har noen partner. Det finnes ingen film som kan føles som The Entity.

   Derfor har jeg heller valgt å dra frem en annen spøkelsesfilm fra samme periode, nemlig The Changeling fra 1980. The Changeling er ikke en perfekt makker for The Entity, men den er creepy på mange av de samme måtene og drar deg fort inn i sin overnaturlige leirbålhistorie. Når man ikke kommer nærme nok må man bare sette på noe annet som rocker for å glemme sorgene og The Changeling rocker!

5. SUPERBAD / ROLE MODELS

Jeg elsker disse filmene! Når det kommer til ungdomskomedier fra 2000-tallet blir det ikke mye bedre enn Superbad og Role Models, to filmer jeg må anbefale på det sterkeste til alle som leter etter noe som er så feel-good og komisk på en gang at ørene faller av. Superbad er helt klart den beste, morsomste og varmeste av de to, men Role Models er virkelig noe for seg selv den også, og har ikke fått minst like mye oppmerksomhet, eller i det hele tatt, oppmerksomheten den fortjener i en verden der komedier ikke egentlig er så morsomme lenger.

   Jeg anbefaler også Knocked Up som bare aldri kommer til å gå av moten for meg!

4. DREDD / THE RAID: REDEMPTION

Dredd og The Raid: Redemption har tilsynelatende ganske like plot, når begge to handler om en narko-bygning som blir infiltrert av loven og utvikler seg til at loven blir sperret inne mens hele bygningen leter etter dem. Videre går ting i vidt forskjellige retninger, men på sin egen fantastiske måte. I Dredd er Karl Urban ene og alene rompesparkende badass på alle tenkelige måter, mens The Raid funger mer som en ultimat mash-up av knuste bein og perfekt koreografert slåssing og kamp-sport.

   Konklusjon: Dredd og The Raid er knakende god underholdning hver for seg, men spesielt etter hverandre en slapp søndagskveld. Hold dere fast, for denne søndagskvelden kommer dere til å kjenne i nakken dagen derpå!

3. CONAN THE DESTROYER / RED SONJA

Ingen ser ut til å like hverken Conan the Destroyer eller Red Sonja, og nok en gang står jeg uforstående på sidelinjen.  

   Conan The Destroyer er ikke i nærheten så god som Conan the Barbarian, men hva så? Den er god på sin egen måte, som cheesy underholdning med likbare karakterer og eventyr og spenning. Ved siden av Conan er Red Sonja en av de eneste filmene jeg aldri har hørt NOEN - og da mener jeg NOEN - si noe godt om. Hva kan jeg si, jeg elsker denne filmen så jævli høyt! Ja, jeg sa det. Red Sonja er antagelig den mest undervurderte cheesy 80-tallsfilmen i hele verden og med spennende eventyr, kule spesialeffekter og en rødhåret Brigitte Nielsen som svinger sverdet er den ingenting annet enn fantastisk for akkurat det den er. Jeg oppkalte bassgitaren min etter Red Sonja!

   Nå må folk lure på hvorfor jeg rådfører to eksempler som tydeligvis ingen har lyst å se uansett. Vel, jeg oppfordrer dere! I en verden der Michael Bay faktisk klarer å opprettholde en karriere uten problemer syns jeg ikke det er for mye å be om. Man kan nok si hva man vil om alle filmer, men ingen kan si at Conan the Destroyer og Red Sonja ikke går sammen som hanske og hånd! Kanskje fordi de begge er regissert av Richard Fleischer?

2. MEMENTO / THE MACHINIST

Jeg digger Christopher Nolans Memento! Jeg kan dessverre ikke si det samme om The Machinist, selv om jeg synes filmen er hypnotisk og flyter godt. Jeg er til og med en av dem som ikke lar meg imponere av prestasjonen til Christian Bale, selv om han gikk ned 30 kilo for å se ut som om samvittigheten hadde spist ham opp. Symbolikk kan være kult og psykedelia kan være kult det også, men når det kommer til en avgjørelse mellom Memento og The Machinist er det ingen tvil om hvilken som gjør det best i sjangeren. Likevel er det en ensidig og dyster tomhet som får de to filmene til å passe riktig godt stilmessig sammen. En ting er sikkert, de føles som om de begge kunne bidratt i å skape et riktig deprimerende maraton.

1. BRAVEHEART / THE PATRIOT

I 1995 lagde Mel Gibson Braveheart, en ganske mistolket historisk film basert på William Wallace, den høylandske legenden som bidro i kampen for å frigjøre Skottland fra Englands jerngrep. Selv om William Wallace slett ikke var helten Mel Gibson fikk ham til å se ut som er filmen for det meste en solid komponert middelalder-epic fra 90-tallet - som utvilsomt var en av mine absolutte favoritter som liten gutt!

   I 2000 lagde Roland Emmerich en annen film med Mel Gibson som ligner mer enn bare veldig på Braveheart, The Patriot. The Patriot er sannsynligvis Emmerichs beste film noensinne, selv om jeg egentlig liker de fleste filmene han lagde før i tiden, men dette er ikke poenget, for jeg satt ikke filmene på første plass på grunnlag av kvalitet. Det som virkelig er morsomt, og slående, er hvor nøyaktig den følger Braveheart i både struktur og sjel. Begge er filmer der Mel Gibson blir fratatt noen han elsker og som resultat starter en rebellerende bande for å hevne seg og ta kampen i sine egne hender. Begge to er nærmere tre timer lange og selv om de er satt i to forskjellige tidsepoker er de så å si den samme filmen! Jeg kødder ikke, det er så mange små og store likheter underveis her!

   Jeg liker begge to selv om Braveheart er den mest sentimentale og nostalgiske for meg, men jeg kan ikke benekte dette faktumet: nærmere kommer du ikke! Nettopp. Med mindre du setter på oppfølgeren kommer du ikke nærmere enn Braveheart og The Patriot. De er det perfekte par, selv om det utgjør 6 lange timer foran skjermen!

Jeg håper denne listen var behjelpelig, selv om den dekker svært lite areal i et hav av forskjellige filmer. Kanskje jeg skulle laget en liste til senere for å slå ut veggene litt mer? Vi får se, vi får se.

Perfekt Triple Feature!